Irans historie

Artikkelen inngår i serien om Irans historie
Epoker
Elamittriket Mederriket Akamenide-dynastiet Selevkid-dynastiet Parterriket Sasanide-dynastiet Ziyarid-dynastiet Samanid-dynastiet Buwayhid-dynastiet Ghaznavid-imperiet Seldsjukkene Khoresm-dynastiet Ilkhanate Muzaffarid-dynastiet Timurid-dynastiet Safavid-dynastiet Afsharid-dynastiet Zand-dynastiet Qajar-dynastiet Pahlavi-dynastiet Den iranske revolusjon Den islamske republikk Iran

Historien til Iran (Persia) dekker tusenvis av år, fra kongedømmet Elam til dagens islamske republikk Iran. Den antikke nasjonen Iran var historisk kjent i vesten som Persia inntil 21. mars 1935. Navnet ble brukt i vest på grunn av det greske navnet for Iran, Persis. Persia blir brukt for å beskrive nasjonen Iran, dets folk eller dets antikke imperier. Perserne kalte landet sitt for Iran/Iranshahr siden sasanidenes tid.

Navnet Persia kommer fra en region sør i Iran, kalt Fars eller Pars på persisk. Persis er den helleniserte formen for Pars, som var bakgrunnen for at europeiske nasjoner kalte det Persia. Denne regionen var kjernen for det opprinnelige persiske imperiet. Vesten henviste til staten som Persia inntil 21. mars 1935 da Reza Shah Pahlavi formelt ba det internasjonale samfunnet kalle landet ved dets innfødte navn, Iran, som betyr ariernes land.

Persia var en gang en supermakt, et betydelig imperium, men har med jevne mellomrom blitt overkjørt av invasjoner og har fått sitt territorium endret opp gjennom århundrene. På grunn av invasjoner av makedonere, arabere, seldsjukk-tyrkere, mongoler og andre, og på grunn av at det ofte har blitt viklet inn i affærene til større makter, har Persia alltid revurdert sin nasjonale identitet og har utviklet en spesiell politisk og kulturell enhet.

Rundt 2000 f.Kr. migrerte ariere til landet Iran i tre grupper: medere, persere og parthiere. Det var da dette landet ble kalt Iran, som betyr ariernes land. Persere, forfedre til dagens iransk persiske folk bosatte seg i Sentral-Iran. Mederne, (forfedre til dagens aserbajdsjanere og kurdere) bosatte seg i et område som inkluderte dagens Hamadan i øst, Kurdistan i vest og Aserbajdsjan-regionen i nord. Medernes område var avgrenset mot sør av Isfahan, en av bosetningene til de akamenidiske persere. Parthiere bosatte seg i området mellom Gurgan, Damghan og Neishabur.^[1][2][3][4]

Iran kan spore sin nasjonale opprinnelse tilbake til Persia, avledet fra Persis, det antikke greske navnet for Iran, som dukket opp i det 6. århundre f.Kr. under akamenidenes dynasti som et enormt imperium, som kontrollerte et område fra nordvestre India til Hellas. Det ble nedkjempet av Aleksander den store etter tre forsøk, men kort tid etterpå gjenvant Persia sin uavhengighet i form av partherenes og sasanidenes imperium. Det siste ble slått av islamske arabiske styrker i det 7.århundre som ble fulgt av seljukkene, mongolene og Timur Lenk.

Irans språklige og etnisk mangfold skriver seg fra før islam ble innført. Det var begrenset arabisk kolonisering i forbindelse med arabernes erobring og innføring av islam. Det var en viss innvandring av arabere i sørvest. Store avstander og vanskelig topografi har medvirket til at etniske skillelinjer har blitt opprettholdt. Det har vært begrenset migrasjon mellom folkegruppenes tradisjonelle områder. I moderne tid har samferdsel og kommunikasjon lagt til rette for nasjonalfølelse.^[5]

De tidligste faste bosetningskulturene dateres til 18 000-16 000 år siden. Det sjette årtusenet f.Kr. så et nokså avansert landbrukssamfunn med bylignende befolkningssentra.

Mange dynastier har hersket i Persia opp gjennom tidene. Forskere og arkeologer er bare i startgropen av å oppdage utstrekningen av det uavhengige, ikke-semittiske elamitt-imperiet og Jiroft-sivilisasjonen(2) (3) som mange av de som bygget ziggurater og byer før de greske og egyptiske statene oppstod. På slutten av det andre årtusenet, slo nomader fra Sentral-Asia seg ned i Persia.

Det første ekte imperiet av globale dimensjoner i Persia, blomstret under akamenidene (559-330 f.Kr.) Dynastiet var grunnlagt av Kyros den store som samlet de forskjellige stammene og kongedømmene til en samlet enhet. Etter den hellenistiske perioden (300-250 f.Kr.) kom parthernes (250 f.Kr.-226 e.Kr.) og sasanidenes (226-651) dynastier.

Innen et år etter Muhammeds død i 632, var Arabia sikret nok til at hans sekulære etterfølger, Abu Bakr, den første kalif, kunne begynne kampanjen mot de bysantinske og sasanidiske imperiene.

Beduin-araberne som kastet sasanideimperiet var drevet ikke bare av et ønske om erobringer og plyndring, men også av en ny religion, islam. De rike sasanide-landene i Irak gjorde det til et klokt valg for arabiske bosetninger og «ønsket om å fravriste disse landene fra det iranske aristokratiet» var et hovedmotiv for araberne. Erobringen av Persia og videre var først og fremst for å skaffe seg nye inntekter.

Persias neste herskende dynastier kom fra de sentralasiatiske tyrkisk-språklige krigerne som flyttet ut av Sentral-Asia inn i Transoxiana i mer enn et årtusen. Abbasid-kalifene begynte å leie inn disse folkene som slavekrigere så tidlig som det niende århundret. Kort tid etterpå begynte den reelle makten til abbasid-kalifene å forsvinne, etterhvert ble de religiøse figurer mens krigerslavene hersket. Ettersom makten til abbasid-kalifene minket, steg en rekke uavhengige og innfødte dynastier i forskjellige deler av Persia, noen med betydelig innflytelse og makt. Blant de viktigste av desse overlappende dynastiene var tahiridene i Khorasan (820-872), saffaridene i Sistan (867-903) og samanidene (875-1005), opprinnelig i Bukhara. Samanidene hersket etterhvert et område fra det sentrale Persia til India. I 962 erobret en tyrkisk slaveguvernør av samanidene, Aluptigin, Ghazni (i dagens Afghanistan) og etablerte et dynasti, ghaznavidedynastiet, som varte til 1186.

Flere samanid-byer ble tapt til en annen tyrkisk gruppe, seldsjukkene, en klan av oghuz (eller ghuzz)-tyrkerne, som levde nord for Amu-Darja. Deres leder, Tughril Beg, snudde sine krigere mot ghaznavidene i Khorasan. Han gikk sørover og så vestover og erobret, men uten å ødelegge, byene i sin vei. I 1055 gav kalifen i Bagdad Tughril Beg kapper, gaver og tittelen «kongen av østen». Under Tughril Begs etterfølger, Malik Shah I (1072–1092), opplevde Iran en kulturell og forskningsmessig renessanse, mye takket være den brilliante iranske visiren Nizam al-Mulk. Disse lederne etablerte skoler i alle større byer. De brakte Abu Hamid Ghazali, en av de største islamske teologer, og andre eminente forskere til seldsjukk-hovedstaden i Bagdad og oppmuntret og støttet deres arbeid.

En alvorlig intern trussel mot seldsjukkene, derimot, kom fra ismailittene, en hemmelig sekt med hovedkvarter i Alamut mellom Rasht og Teheran. De kontrollerte det umiddelbare område i mer enn 150 år og sendte sporadisk ut støttespillere for å styrke sitt styre ved å myrde viktige embetsmenn.

Safavidene var et persisk dynasti av aserbajdsjansk opprinnelse som hersket fra 1501 til 1736 i Persia og som etablerte sjiaislam som Persias offisielle religion. Sjah Ismail I satte målbevisst i gang omvending av perserne til tolver-sjia. Dette var trolig et politisk tiltak for å markere grenser overfor det ottomanske riket som var safavidenes rival. Ismail inviterte islamsk lærde fra arabiskspråklige områder som Irak, Bahrain og Jabal Amel (Libanon).^[6] Under safavid-dynasitet var aserbajdsjansk utbredt og ble brukt ved hoffet, i offisiell korrespondanse og i hæren, samt litterært også av forfattere som ellers brukte persisk.^[7] I det 16. århundre opplevde iranerne fornyet uavhengighet med safavide-dynastiet og andre linjer av konger eller sjaher. I 1785 flyttet Agha Mohammad Khan Qajar hovedstaden i riket fra Sari i hans hjemprovins Mazandaran til Teheran.^[8]

Persia gikk gjennom en fornyelse under safavide-dynastiet (1502–1736), der den mest prominente figuren var sjah Abbas I. Erobreren Nadir Shah og hans etterfølgere ble fulgt av zand-dynastiet grunnlagt av Karim Khan, qajar- og pahlavi dynastiene, de to siste hhv. 1795-1925 og 1925-1979.

I det 17.århundret hadde de europeiske landene, inkludert Portugal, Storbritannia, Russland og Frankrike, allerede etablert kolonistiske fotfester i regionen. Iran tapte som et resultat herredømme over mange av sine provinser til disse landene via Turkmanchay-traktaten, Gulistan-traktaten og andre.

I 1813 avsto Persia besittelser i Kaukasus blant annet Baku til Russland.^[9] Etter den russisk-persiske krig 1826–1828 måtte Iran ved Turkmantsjaj-traktaten avstå områder i det sørlige Kaukasas (dagens Armenia, Nakhitsjevan og deler av Aserbajdsjan) til Russland. Rivalisering om kontroll over Herat (nå i Afghanistan) ledet til krig med Storbritannia 1856–1857. Persia måtte akseptere Afghanistans uavhengighet. Tap av landområder overbeviste den dominerende eliten om at landet var sårbart og de fryktet at landet kunne ble overtatt av mektige naboer.^[10]

I løpet av det 1800-tallet kom Persia under press fra både Russland og Storbritannia.

Moderne iransk historie begynte med et nasjonalistisk opprør mot sjahen (som forble ved makten) i 1905, opprettelsen av en begrenset konstitusjon i 1906 (som gjorde landet til et konstitusjonelt monarki), og funnene av olje, se William Knox D'Arcy og British Petroleum. Storbritannia og Russland kappet om å kontrollere området, og regulerte den til slutt i en avtale i 1907 som delte regionen inn i innflytelsessfærer.

Iran hadde ingen forfatning før 1900. Sjahen ga i 1905 etter for press og lot en komite utarbeide forslag til forfatning. Grunnloven som ble signert av sjahen var i stor grad basert på Belgias fra 1831. Forfatningen innebar opprettelsen av et parlament som møttes samme år. Grunnloven ga islam en betydelig rolle: Sjiaislam skulle være statens religion, en komite skulle føre tilsyn med at lover var i samsvar med islam, og publikasjoner eller organisasjoner som var skadelige for islam ble forbudt. Rettsvesenet ble reformert etter europeisk mønster, og innbyggerne fikk visse borgerretter. Grunnloven etablerte to parallelle domstolssystemer: Ett for religiøse saker og ett for sivile saker..^[11][12]

Storbritannia og Russland mislikte utviklingen i landet og forsøkte å dele landet mellom seg. I 1908 brukte sjahen kosakkbrigaden, opplært av russiske offiserer, mot nasjonalforsamlingen, og det brøt ut borgerkrig. Muhammad Ali sjah rømte fra landet i 1909, og sønnen Ahmad gjeninnførte forfatning og sammenkalte nasjonalforsamlingen på nytt. Etter russisk press og militær intervensjon i grenseområdene ble nasjonalforsamlingen oppløst i 1911.^[11][12]

Ved den persiske grunnlovsrevolusjonen i 1906 ble det slutt på Qajar-dynastiets enevelde. I 1908 oppdaget britiske selskap oljeforekomster i landet, og Iran ble interessant for omverdenen. Iran ble en slags koloni dominert av Storbritannia og Russland.^[13] Av frykt for bolsjevikene inngikk Iran i 1919 en traktat som gjorde landet til et britisk protektorat. Den nasjonalistiske kosakkoffiseren Riza khan gjorde militærkupp i 1921, og traktaten med Storbritannia ble opphevet. Den siste sjahen i Qajar-dynastiet flyktet i 1924, og Riza (Reza) gjorde seg selv til sjah i 1925.^[11]

Fra 1901 begynte et britisk selskap under ledelse av William Knox D'Arcy prøveboring i et vanskelig tilgjengelig område i Khuzestan. Utvinningen ble drevet av Anglo-Persian Oil Company, dette selskapet ble forløperen for BP. Det tok et par-tre år å få anlagt rørledning til Abadan og å få i gang eksporten fra havnebyen.^[14] Etter 1925 fikk amerikanske oljeselskaper konsesjoner nord i landet som motvekt mot den britiske dominansen. Oljeproduksjonen ble nasjonalisert av Mossadegh i 1951. Etter Mossadeghs fall ble oljeproduksjonen og drift av raffineriet i Abadan overlatt til et konsortium der BP sto for 40 %. I 1973 overtak den iranske staten oljeproduksjonen, mens konsortiet mottok olje til gunstige priser til 1979 mot teknisk bistand. Landet var i 1978 verdens fjerde største oljeprodusent og anslått til å ha 8 % av verdens oljereserver og 20 % av verdens gassreserver. Etter revolusjonen i 1979 stoppet produksjonen nesten opp, og krigen mot Irak medførte store skader på installasjonene i Abadan og Bandar-e Shahpur. I 1989 hadde Iran omtrent dobbelt så stor oljeproduksjon som Norge, og oljen sto for 95 % av eksporten og 80 % av statens inntekter.^[15]

Rundt 1900 var Iran et typisk jordbruksland og uten en sterk sentralmakt. Iran hadde aldri vært koloni under andre, men sto svakt overfor press fra Russland og Storbritannia. Landet hadde i 1900 rundt 10 millioner innbyggere og 20-30 % av disse var trolig nomader. På 1800-tallet kan opp til halvparten av befolkning ha levd som nomader. Nomadisk livsform har vært vanlig i Sentral- og Vest-Asia blant annet fordi jorden ikke er egnet til annet en beiting. På 1930-tallet forsøkte regjeringen å begrense nomadenes bevegelser. I 1900 var opp mot 90 % av befolkningen knyttet til jordbruk eller nomadisk liv, 10 % drev håndverk, handel og annen tjenesteyting. Jordeierne bodde ofte i byene. Fra rundt 1940 ble jorden omfordelt på bekostning av store jordeiere og statens makt i lokalsamfunnet økte. Staten ble en stor arbeidsgiver ved utbygging av hæren, byråkratiet, utdanningssektoren og statlige foretak.^[16][17]

Store deler av Iran er tynt befolket eller ubebodd og de store byene er langt fra hverandre og befolkningssentra er skilt fra havet med store fjellkjeder. Historisk førte disse naturlige samferdselshindringene til at mesteparten av handelen var lokal eller regional. På 1800-tallet kunne havnebyene ved gulfen lettere handle med hele verden enn med det nordlige Iran. På 1800-tallet og tidlig 1900-tallet kunne det være like enkelt å reise fra Teheran via en serie andre land som å reise tvers over Irans eget territorium. Reisende fra gulfen til Teheran reiste til tider med båt gjennom Suezkanalen til Russland, med jernbane til det kaspiske hav, videre med båt og til slutt landeveien til Teheran. På 1920-tallet gikk fortsatt en stor del av varetransporten over land med muldyr eller kamel. Standarden på veiene var vesentlig hinder for biltransport, særlig langs hovedruten mellom gulfen og innlandsplatået. Den transiranske jernbane ble anlagt fra 1927 til 1938 hvor godskapasiteten ble økt da de allierte tok kontroll i 1941. I 1937 ble ⅓ av statsbudsjettet brukt på jernbane. Ved utgangen av andre verdenskrig hadde landet rundt 30 000 km veier med grus- eller jorddekke som var farbare deler av året.^[18]

Det metriske systemet ble innført i 1933.^[19]

Offiseren Reza Pahlavi kom til makten i 1925 og utropte i 1926 seg selv til sjah (konge eller keiser) av Persia. Han opprettet et militærdiktatur og slo ned alle tendenser til opprør. På samme måte og på samme tid som i Tyrkia ville Pahlavi modernisere Persia ovenfra. Pahlavi ville sentralisere den relativt løst sammenknyttede staten blant annet ved å integrere og assimilere de ikke-persiske folkegruppene gjennom det persiske språket. Skoler, offentlig administrasjon og pressen ble pålagt å bare bruke persisk. Atatürk var forbildet og Pahlavi gjennomførte en streng sekularisering. Han forbød å blande politikk og religion, og landet skulle bindes sammen ved nasjonalismen i stedet for religion. Antall teologistudenter ble sterkt redusert og ekteskap og skilsmisse ble overført til sivile domstoler. Landet skiftet navn fra Persia til Iran i 1935. I 1936 ble det forbud mot slør..^[19][20][21]

Til forskjell fra Tyrkia hadde presteskapet en mye sterkere stilling i Iran og det ble ikke gjennomført noe offisielt skille mellom stat og religion. Alfabetet ble ikke latinisert som i Tyrkia. Det var fra 1960-tallet av sterk motvilje i Iran mot den påtvungne sekulariseringen, Ruhollah Khomeini sto i spissen for motstanden.^[19][20][21]

Under Mohammad Reza Pahlavi (fra 1941) ble det mindre tvangsassimileringen av minoritetene, samtidig var "persifisering" av landet en ambisjon hos myndighetene. Sentralregjeringen ble svekket i forbindelse med og etter andre verdenskrig.^[22]

Under 1. verdenskrig var landet okkupert av britiske og russiske styrker, men var stort sett nøytralt. I 1919 forsøkte britene å opprette et protektorat i Iran, støttet av Sovjetunionens tilbaketrekning i 1921. Det året etablerte et militærkupp Reza Khan, en persisk offiser av den persiske kosakkbrigaden, som diktator og så sjahen av det nye pahlavi-dynastiet (1925). Reza Shah Pahlavi hersket i nesten 16 år, innsatte det nye pahlavi-dynastiet, hindret de britiske forsøkene på kontroll og presset på for å få landet utviklet.

Under hans styre begynte Persia å modernisere og sekularisere politikken, og den sentrale regjeringen sikret sin autoritet over stammene og provinsene.

Under 2. verdenskrig utgjorde Iran en viktig del av de allierte forsyningslinjene for forsyninger til Sovjetunionen. I august 1941 okkuperte britiske og indiske styrker Iran fra Irak og sovjetiske styrker fra nord. I september abdiserte Reza til fordel for sin sønn Muhammed Reza Pahlavi som hersket til 1979.

Iran var i utgangspunktet nøytralt under andre verdenskrig, men regjeringen var tyskvennlig. Etter Tysklands invasjon av Sovjetunionen 22. juni 1941 var Iran en av de få åpne forsyningsrutene inn til Sovjetunionen. Storbritannia og Svojetunionen tok kontroll over Iran i slutten av august 1941 og avsatte den tyskvennlige regjeringen. Tysk infiltrasjon i landet var trolig også et motivet for okkupasjonen. Reza Pahlavi ble tvunget til å abdisere til fordel for sin sønn. Hensikten var å sikre oljefeltene og forsyningslinjen til Sovjetunionen særlig via Den transiranske jernbane. Britiske og indiske styrker gikk i land i Abadan og Bandar Shapur for å sikre oljefeltene der og i Ahvaz. Tyske og italienske skip i havnene der ble tatt.^{[23][24][25][26]}

Sovjetiske styrker krysset grensen ved Kaukasus og rykket frem mot Tabriz. Sovjetiske skip på Det kaspiske hav landsatte styrker i byene ved det kaspiske hav. To dager etter angrepet gikk den iranske regjeringen under Ali Mansur av og den nye regjeringen innstilte motstanden. Britiske styrker tok kontroll over en sørlig sone, sovjetiske en nordlig sone og områdene i midten ble ansett som nøytrale. USA opparbeidet under okkupasjonen forbindelser til landets myndigheter og bisto blant annet til opplæring av politi og militære styrker. Iran inngikk 28. desember 1941 en allianse med de allierte. Amerikanske styrker kom inn i 1942.^{[23][24][25][26]}

Iran gikk inn i krigen på alliert side i 1943 og erklærte krig mot Tyskland.^[27] Innen 1943 var allierte styrker formelt trukket ut av Teheran, men det var fortsatt et stort antall allierte soldater i byen. Den sovjetiske ambassaden i byen ble ansett som et trygt sted å avholde møte mellom de allierte topplederne.^[28] Teheran-konferansen mellom de allierte under verdenskrig ble avholdt i slutten av november 1943.^[29]

I 1946 erklærte kurdere og aserbadsjanere hver sin autonome republikk. Republikken ble oppløst i desember 1946.^[30]

Sentralregjeringen ble svekket i forbindelse med og etter andre verdenskrig.^[30]

Ved Teheran-konferansen i 1943 garanterte USA, Storbritannia og Sovjetunionen uavhengighet etter krigen og grensene til Iran. Men da krigen endte, nektet ikke bare sovjetiske tropper stasjonert i det nordvestre Iran å trekke seg tilbake, men støttet opprør som etablerte en kort, pro-sovjetisk separatistregime i de nordlige regionene Aserbajdsjan og Kurdistan, Folkerepublikken Aserbajdsjan og Kurdisk Folkerepublikk sent i 1945, begge i realiteten sovjetiske marionettregimer.

Sovjetiske tropper trakk seg ikke ut fra Iran før mai, 1946 etter å ha mottatt løfter om oljekonsesjoner. De sovjetiske republikkene i nord ble snart kastet og oljekonsesjonene trukket tilbake.

Arnaud de Borchgrave skrev:

Flere amerikanske administrasjoner, som begynte i 1953 med et CIA-iverksatt kupp for å bli kvitt statsminister Muhammed Mossadegh og få tilbake sjah Muhammed Reza Pahlavi fra et kort eksil i Roma, til det amerikanske sviket av sjahen i 1978, blandet seg direkte inn i landets interne affærer. [1]

Etter krigen ble forfatningen fra 1906 utfylt og Iran ble et konstitusjonelt monarki i 1949.^[31] Innledningsvis var der håp om at etter-okkupasjonstidens Iran kunne bli et konstitusjonelt monarki. Den nye, unge sjah Muhammed Reza Pahlavi tok til å begynne med en tilbaketrukket rolle i styringen av landet, og tillot parlamentet å ha mest makt. Noen valg ble holdt i de første usikre årene, selv om de ble preget av korrupsjon. Parlamentet ble kronisk ustabilt, og fra 1947 til 1951-perioden så Iran oppkomsten og fallet til seks forskjellige statsministre.

Landets selvstendighet ble styrket under statsminister Muhammed Mossadegh. Mossadegh ble valgt til parlamentet i 1923 og i 1944, var statsminister fra 1951. I 1951 fikk statsminister Muhammed Mossadegh, en nasjonalist, parlamentet til å nasjonalisere den britiskeide oljeindustrien i en situasjon kjent som Abadan-krisen. Til tross for britisk press, inkludert en økonomisk blokade som førte til harde tider og trussel om militærmakt, fortsatte nasjonaliseringen. Mossadegh ble midlertidig tvunget fra makten i 1952 men returnerte raskt og tvang sjahen til å flykte. Det ble antatt at Mossadegh ville erklære en republikk, men noen få dager senere returnerte sjahen og tvang igjen Mossadegh fra embetet 19. august med amerikansk CIA-støtte og britisk MI6, gjennom Operation Ajax. Detaljene om denne operasjonen ble etterhvert kjent 40 år senere. Amerikanske ledere fryktet at Iran ville slutte seg til den kommunistiske blokken under den kalde krigen.^[32][33][34] Mossadegh ble arrestert og en ny statsminister ble utnevnt.

Mossadegh ble fjernet fra makten i et komplisert plott iscenesatt av britiske og amerikanske etterretningsorganisasjoner (henholdsvis «Operation Boot» og «Operasjon Ajax»). Kuppet mot Mossadegh var motivert av britisk og amerikansk misnøye med Mossadeqs forsøk på å nasjonalisere Irans olje. Utenriksminister Anthony Eden betraktet Mossadegh som en alvorlig trussel mot Storbritannias økonomiske og strategiske interesser og fikk amerikansk støtte til operasjonen. Da nasjonaliseringen var et faktum seilte britiske krigsskip inn gulfen til Abadan og britiske luftbårne styrker på Kypros var klare til innsats. Mossadegh ble støttet av de arabiske regjeringene i Midtøsten. Sovjetunionen samlet styrker på grensen til Iran. USA ga den britiske regjeringen klar beskjed om at de ikke ville støtte en militæroperasjon mot Iran. Ved nasjonaliseringen tvang Mossadegh British Oil Company ut av landet. De utenlandske teknikerne i oljeindustrien forlot landet eller ble utvist og myndighetene klarte ikke å opprettholde produksjonen. Irans oljeeksport og dermed valutainntektene stanset nesten helt opp etter nasjonaliseringen. Mossadeghs politikk var populær blant iranere. Kuppet bidro til de anti-vestlige holdningene i landet. Kuppet provoserte iranske liberalere fordi Mossadegh ble betraktet som det nærmest landet hadde hatt av demokratisk valgt leder. USAs myndigheter nektet lenge for at de hadde noe med kuppet å gjøre og dokumenter om operasjonen ble ikke offentliggjort før i 2013.^{[35][36][37][38][39]}

Iran inngikk forsvarsavtale med USA i 1954.^[40] Etter Mossadeqs fall ble sjah Muhammed Reza Pahlavi mer og mer diktatorisk. Med sterk støtte fra USA og Storbritannia fortsatte sjahen moderniseringen av iransk industri, men han undertrykte den sivile friheten til folket. Han ble også beskyldt for korrupsjon og for å la Vesten utnytte landets oljerikdommer. Hans autoritære styre, som systematisk gjorde bruk av tortur og forbrøt seg på menneskerettighetene på andre måter.^{[trenger referanse]} Iran har hatt tradisjon for lokalt selvstyre. Under sjahen var det økende sentralisering. I 1961 oppløste sjahen nasjonalforsamlingen og satt i gang jordreformer som forsamlingen var i mot. Kvinnene fikk stemmerett i 1962. Sjahen satte i gang arbeid med å lære innbyggerne å lese og skrive. Landets infrastruktur ble bygget ut blant annet i form av dammer og vanningsanlegg. Før den iranske revolusjonen i 1979 var landet inne i omfattende omstilling. Landet ble industrialisert (blant annet finansiert av oljeinntektene), myndighetene gjennomførte jordreformer og kvinnene fikk en noe friere stilling.^[40] Ifølge folketellingen var 70 % analfabeter i 1966 og 53 % i 1976. I 1966 hadde 25 % av boligene innlagt strøm og 14 % innlagt vann, i 1976 var tallene henholdsvis 48 % og 41 %.^[41]

Som takk for den amerikanske støtten gikk sjahen i 1954 med på å la et internasjonalt konsortium bestående av britiske (40 %), amerikanske (40 %), franske (6 %) og nederlandske (14 %) selskaper å drive de iranske oljefasilitetene de neste 25 årene, der profittene skulle deles likt. Med andre ord, ingen kontroll eller profitt gikk til Iran. De sene 50-årene og 60-årene så en tilbakevending til stabilitet. I 1957 endte unntakstilstanden etter 16 år og Iran nærmet seg Vesten, sluttet seg til Bagdad-pakten og fikk militær og økonomisk støtte fra USA. Den iranske regjeringen begynte et bredt reformprogram for å modernisere landet, bl.a. ved å forandre det kvasi-føydale jordsystemet.

I løpet av 1970-årene mistet USA mye av sin innflytelse i en viktig del av Midtøsten. Iran var en viktig leverandør av olje til Vesten og hadde lenge vært en nær alliert av USA. Iran var en av grunnleggerne av OPEC i 1960 og var et av de toneangivende landene i organisasjonen. Iran deltok ikke i oljeboikotten fra 1973 og økte i stedet sin produksjon vesentlig.^[42] Iran tjente godt på økte priser som følge av oljeboikotten. Sjahen brukte oljeinntektene blant annet til å utvikle Iran til en militærmakt.^[43][44]

Men reformene forbedret ikke de økonomiske tilstandene i stor grad og den liberale provestlige politikken fremmedgjorde enkelte islamske religiøse og politiske grupper. Fra midten av 60-årene ble den politiske situasjonen økende ustabil, og organisasjoner som Mujaheddin-e-Khalq (MEK) dukket opp. I 1961 satte Iran i gang en serie med økonomiske, sosiale og administrative reformer som ble kjent som sjahens hvite revolusjon. Kjernen i dette programmet var landreformer. Modernisering og økonomisk vekst som en ikke hadde sett tidligere fortsatte, drevet av Irans enorme petroleumsreserver, den tredje største i verden.

Statsminister Hassan Ali Mansur ble myrdet i 1965 og den interne sikkerhetsorganisasjonen, SAVAK, ble mer voldelig aktiv. Det er antatt at 13 000-13 500 mennesker ble drept av SAVAK i løpet av denne tidsepoken, og tusenvis flere ble arrestert og torturert. Det islamske presteskapet, ledet av ayatollah Ruhollah Khomeini (som ble sendt i eksil i 1964), hevet røsten mer og mer.

I 1964 var det blodige opptøyer i forbindelse med reformer som religiøse ledere motsatte seg. Khomeini reiste i eksil i Irak i 1963. Statsminister Hassan Ali Mansur ble drept av sjia-ekstremister i 1965 og sjahen selv ble utsatt for et attentat samme år.^[45]

I 1971 avholdt sjahen en storstilt feiring av Irans 2500 år jubileum.^[46][47] Opposisjonen mot sjahen tiltok etter jubileumsfeiringen.^[45]

Internasjonale forbindelser med Irak var sterkt nedadgående, hovedsakelig på grunn av uenighet over Shatt al-Arab-vannveien som i en avtale fra 1937 ble gitt til Irak. Etter et antall sammenstøt i april 1969, forkastet Iran 1937-avtalen og krevde reforhandlinger. Iran økte i stor grad sine forsvarsbudsjetter og innen de tidlige 70-årene var landet regionens sterkeste militærnakt. I november 1971 tok iranske styrker kontroll over tre øyer i munningen av Persiagulfen, som respons til at Irak utviste tusenvis av iranske borgere.

I midten av 1973 returnerte sjahen oljeindustrien til nasjonal kontroll. Etter den arabisk-israelske krigen i oktober, 1973, sluttet Iran seg ikke til den arabiske oljeboikotten mot vesten og Israel. I stedet brukte den situasjonen til å heve oljeprisene og brukte pengene til modernisering og for å øke forsvarsutgiftene.

Mujaheddin-e-Khalq myrdet i begynnelsen av 70-årene Teheran-basert amerikansk militært personell og amerikanske sivile involvert i militære kontrakter, i et forsøk på å svekke regimet og fjerne utenlandsk innflytelse. En grensedisputt mellom Irak og Iran ble løst med Alger-avtalen 6. mars 1975.

Men de økonomiske forbedringene hadde en tendens til å komme en svært liten gruppe til gode og hadde ingen innvirkning på majoriteten av befolkningen, noe som kulminerte i utstrakte relgiøstledede protester sent i 70-årene. Der var utstrakt religiøs og politisk motstand mot Muhammed Reza Pahlavis styre og programmer, særlig SAVAK, det hatede interne sikkerhets og etterettningsorganisasjonen. Unntakstilstand ble erklært i september 1978 for alle betydelige byer men sjahen anerkjente erosjonen av maktbasen og flyktet fra Iran 16. januar 1979.

Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til den iranske revolusjonen^[48] og at hans regime ble kastet i 1979. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert under Ayatollah Khomeini med folkelig støtte.

Herskeren sjah Mohammed Reza Pahlavi mistet popularitet. Fundamentalistiske muslimer ønsket at Iran skulle vende tilbake til sin gamle islamske samfunnsform.

Etter mange måneder med folkelige protester mot styret til sjahen, ble han tvunget til å flykte nasjonen 16. januar 1979. En periode med intern strid om Irans fremtid endte med at en allianse ledet av ayatollah Khomeini vant frem. Den ville gjøre Iran om til en teokratisk stat. Den 1. februar 1979 vendte Khomeini hjem fra eksil fra Frankrike (etter 15 år i Frankrike, Tyrkia og Irak) og styrtet sjahens regjering 11. februar og ble Irans øverste leder.

I 1978 brøt det ut opptøyer med stadige demonstrasjoner særlig blant studenter og med støtte fra konservative religiøse. I januar 1979 flyktet sjahen av Iran. Imam ayatollah Khomeini tilbake fra eksil. Mehdi Bazargan ble statsminister og leder for en ikke-religiøs overgangsregjering. Det oppsto konflikt mellom Bazargans regjering og Khomeini om hvem som hadde øverste myndighet i landet. Bazargan la frem et grunnlovsforslag der de geistliges rolle var sterkt avgrenset. En komite av religiøse ledere omarbeidet forslaget der velayat-e faqih, en ordning der en religiøs rettslærd har rang over presidenten, var innarbeidet. Innenfor sjia-islam hadde det tradisjonelt vært et klart skille mellom det religiøse og politiske hierarkiet, noe dette brøt med. Velayat-e faqih er den iranske revolusjonens grunnlagsdogme. Gisselaksjonen i USAs ambassade medvirket til å felle Bazaragans regjering og den 444 dager lange okkupasjonen av ambassaden ble av Khomeini utnytte til å sikre seg makten. Landets første president, Abolhassan Bani-Sadr som hadde returnert sammen med Khomeini i 1979, ble tvunget i eksil i 1981.^[49] Bani-Sadr var kritisk til ayatollahenes brutalitet og deres manglende kunnskaper om styring av et land.^[50][51]

Sjahens autoritære styre og brudd med tradisjonell normer medvirket til den iranske revolusjonen^[52] og sjahen forlot landet i januar 1979. Etter mer enn ett år med politisk kamp mellom en mengde med forskjellige grupper, ble en islamsk republikk etablert under Ayatollah Khomeini med folkelig støtte. Etter opptøyer 1978-1979 vendte ayatollah Khomeini tilbake fra eksil og den islamske republikken ble etablert.

Den nye regjeringen var sterkt nasjonalistisk og religiøst konservativ. Den nasjonaliserte industri og gjeninnførte islamske tradisjoner innen kultur og rettspleie. Utslag av vestlig innflytelse ble stått ned på og den eksisterende provestlige eliten var snar til å slutte seg til sjahen i eksil. Der kom til sammenstøt mellom rivaliserende religiøse fraksjoner, og brutal undertrykkelse av motstandere ble vanlig.

Republikkens første fase var under Khomeinis leveår og krigen med Irak. Den andre fasen var under Ali Akbar Hashemi Rafsanjani preget av gjenoppbygging og økonomisk vekst. Den tredje fasen knyttes til reformisten Muhammed Khatamis regjeringstid (1997-2005); i Khatamis tid ble de store barnekullene etter 1979 voksne og utfordret regimet. Mahmoud Ahmadinejads regjeringstid (2005-2013) markerte en konservativ vending med vekt på velferd og likhet samtidig med politisk undertrykking. Den moderate, dialogorienterte Hassan Rouhani representerte en bred koaliasjon.^[53][54]

Støttet av Mujaheddin-e-Khalq tok iranske militante studenter den amerikanske ambassaden i Teheran 4. november 1979 og holdt den til 20. januar 1981 (Se Gisselkrisen i Iran). Carter-administrasjonen innførte økonomiske sanksjoner 7. april 1980 og forsøkte en redningsaksjon senere samme måned. Et kommandoangrep ble avbrutt 25. april før Teheran var nådd, etter at mekaniske problemer satte redningshelikoptrene på bakken og åtte amerikanske soldater ble drept i en kollisjon i luften. 24. mai krevde den internasjonale domstolen at gislene skulle frigis. Krisen ble avsluttet med signeringen av Alger forliket den 19. januar 1981. Gislene ble frigitt dagen etter, få minutter etter at Ronald Reagan overtok presidentembetet etter Jimmy Carter.

Det nye teokratiske politiske systemet satte i gang noen konservative islamske reformer, og gikk inn på en anti-vestlig kurs, særlig mot USA på grunn av dets involvering i kuppet i 1953, som hadde kastet den valgte regjeringen og sørget for sjahens undertrykkende regime i mer enn 25 år. Den nye regjeringen inspirerte forskjellige grupper som mange i den vestlige verden regner som fundamentalister. Som resultat av dette, regner stort sett den vestlige verden Iran for å være en fiendtlig stat.

I 1981 detonerte Mujaheddin-e-Khalq bomber i hovedkvarteret til det islamske republikkpartiet og i statsministerens kontor og drepte 70 høyerestående iranske embetsmenn, inkludert ayatollah Muhammed Beheshti (justisminister), Muhammed Ali Rajai (president) og Muhammed Javad Bahonar (statsminister).

Det teokratiske regimet ble konsolidert i løpet av 1980-årene og forholdet til vestlige land ble forverret. Khomeini døde i 1989. Den iranske revolusjonen påvirket sjiagrupper i andre land i form av religiøs agitasjon og væpnede aksjoner med revolusjonen i Iran som inspirasjon.^[55] Det kurdiske demokratiske partiet (stiftet 1945) var motstandere av regimet fra det ble stiftet. Etter revolusjonen falt partiet i unåde og har stort sett vært aktivt i eksil i Irak og i Europa. Monarkistiske grupper har etter revolusjonen hovedsakelig holdt seg i USA.^[56]

Irak invaderte Iran 22. september 1980 (se Iran-Irak-krigen). USA solgte våpen til Iran som del av den grumsete avtalen (se Iran-Contras-skandalen). Samtidig forsynte USA Irak med våpen og teknologi for å opprettholde en balanse i krigen. Iran gikk til slutt med på FNs resolusjon 598 i 1988 på å stanse den blodige krigen.

Etter Khomeinis død 3. juni 1989 valgte ekspertrådet, et valgt råd av høyere prester, presidenten i republikken, Ali Khamenei, til hans etterfølger som nasjonal religiøs leder i det som skulle vise seg å være en jevn overgang. I august samme år ble Ali Akbar Hashemi Rafsanjani, ordstyreren i nasjonalforsamlingen, valgt til president av et overveldende flertall.

Under gulfkrigen (1991) forble landet relativt nøytralt,^[57] og begrenset sine handlinger til fordømmelse av USA og tillot irakiske fly og flyktninger inn i landet.

Rafsanjani ble gjenvalgt i 1993 med et mer moderat flertall. Noen vestlige observatører tilla den lavere valgdeltagelsen til misnøye med den svekkede økonomien. Rafsanjani ble avløst i 1997 av den mer moderate Muhammed Khatami. Dette førte landet inn i en farlig drakamp mellom en regjering som søkte reformer og moderat liberalisering mot et presteskap som fremdeles var sterkt konservativt. Denne splittelsen nådde et klimaks i juli 1999, da massive protester mot regjeringen brøt ut i gatene i Teheran. Urolighetene varte i over en uke før politi og regjeringstro vigilanter spredte folkemengdene. Khatami ble gjenvalgt i juni 2001 men hans forsøk var stadig blokkert av det religiøse vokterrådet.

Etter Khatamis gjenvalg, beveget konservative elementer innen Irans regjering seg for å underminere den reformistiske bevegelsen ved å forby liberale aviser og diskvalifisere kandidater for parlamentsvalg. Denne hindringen av enighet, kombinert med Khatamis feilslåtte forsøk på å reformere regjeringen, førte til voksende politisk apati blant Irans ungdom. Den sterkt konservative borgermesteren i Teheran, Mahmoud Ahmadinejad, ble valgt til president i 2005 i et valg som fant sted etter at over tusen kandidater var blitt diskvalifisert av vokterrådet.

Mahmoud Ahmadinejad, en religiøst konservativ lekmann, var president fra 2005 til 2013. Han regnes som en populist med skarp retorikk mot USA og Israel. Han holdt fast ved Irans atomprogram.^[58][59] Ved hans gjenvalg i 2009 (der han vant over reformisten Mirhossein Mousavi) trakk opposisjonen valgresultatet i tvil og det utløste omfattende protester i Teheran.^[60][61]

Atomavtalen med Iran ble inngått i 2015 mellom Iran på den ene side og på den andre side de fem faste medlemmene av FNs sikkerhetsråd (Russland, Kina, Storbritannia, Frankrike og USA) pluss Tyskland og EU. Avtalen gjaldt fra 16. januar 2016. USA trakk seg fra avtalen i 2018. Avtalen gav internasjonalt innsyn i det iranske atomprogrammet, mens internasjonale sanksjoner ble opphevet.

General Qasem Soleimani ble i januar 2020 drept av et amerikansk droneangrep ved Bagdad internasjonale flyplass. Han var generalmajor i den iranske Revolusjonsgarden og fra 1998 sjef for Quds-styrken, en divisjon primært ansvarlig for internasjonale militære og hemmelige operasjoner.^[62] Beslutningen om å angripe Soleimani personlig ble tatt av president Donald Trump og angrepet ble begrunnet med nylige angrep på oljetankere i Hormuzstredet, nedskyting av en amerikansk drone og angrep på en amerikansk base ved Kirkuk.^[63] I dagene etter hans død ble store plakater av Soleimani sammen med øverste leder Ali Khamenei satt opp i Teheran for å vise at han tilhørte den innerste krets.^[64] Flere hundre tusen møtte opp da Soleimanis kiste ble paradert gjennom tre irakiske og fem iranske byer, et mer omfattende arrangement enn ved Ruhollah Khomeinis død.^[65]

Iran–Israel-krigen begynte tidlig om morgenen 13. juni 2025, da IDF og Mossad gjennomførte angrep mot over 100 mål i Iran.^[66] Israel begrunnet angrepet med at Israel ville forhindre at Iran skulle kunne utvikle atomvåpen.^[67] Det første angrepet ble rettet mot atomanlegg og militære anlegg. Det tok også livet av flere iranske militære ledere, samt sivile.^[68][69][70] Iran iverksatte et motangrep med missiler og droner samme dag.^[71][72]

Iranske dynastier

• Liste over konger i Persia

• Hulda Kjeang Mørk En kort introduksjon til Irans moderne historie i serien En kort introduksjon. Cappelen Damm 2023
• All the Shah's Men: An American Coup and the Roots of Middle East Terror, Stephen Kinzer, 2003, ISBN 0-471-26517-9
• Bird, Isabella, L. 1891. Journeys in Persia and Kurdistan. Vol. I. Reprint: Virago Press, London. With a new introduction by Pat Barr. 1988.

• (en) History of Iran – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Google News: Iran